The end is near

Etter nærmere to uker i moderlandet, og tilbake i våre vante jobber og rutiner, er det skremmende hvor fort turen er blitt et minne. Nesten så vi reagerer litt når folk sier velkommen hjem. Denne evnen til å skli tilbake til dagliglivet er veldig grei, samtidig som vi begge er redd for å bare legge reisen bak oss sånn uten videre. Og ikke minst er det noe urettferdig mot (det jeg i et lite gjennomtenkt øyeblikk klarte å omtale som) USA`s hovedstad (noe Karen har tenkt å bruke mot meg i all fremtid).

Det var noe duknakket og deppa vi bordet US airways i San Fransisco etter to fantastiske uker sammen med team Tards. US airways sparsommelige service, samt mellomlanding i Philadelphia, forsinkelser, ombooking og så godt som ingen søvn gjorde ikke oss reisende til et lystig par. Men frem kom vi, og gleden steg noen hakk når vi ankom ærværdige Grand Central. Faktisk var det en periode jeg hoppet rundt på gaten og ropte New York i gledesrus over faktisk å være i denne byen vi alle har et forhold til. Dette øyeblikket av overskudd og glede ble imidlertid slått fort i hjel av varme, Karens tunge bag med ødelagte hjul og mangel på hostel. Men etter litt svette, en halvtime internett og en taxitur i "Sex & the city" stil befant vi oss innlosjert på Pink hostel på Manhattan. Det viste seg imidlertid at vi nok en gang hadde klart å legge vårt besøk til et populært turistmål på samme tid som resten av landet, da den kommende helgen var labourweekend...som tilsier at samtlige hostel og hotel var fullbooket og overpriset. Som de globetrotterne vi har utviklet oss til å bli tok vi dette med knusende ro, og nesten forventet at det skulle ordne seg etter hvert. En natt av gangen. Dette viste seg noe optimistisk   da va siste dag stod uten bolig, og beskjed om at INGENTING er ledig. Takket være nettets tekniske finurligheter åpnet det  seg utrolig nok to senger i et for oss ukjent område av byen. At dette resulterte i en noe lang tbanetur, til et noe ghettofisert strøk annså vi kun som et pluss!

Etter en søvnløs natt på flyet var en deilig varm sommerdag i Central Park slett ikke å forakte. Og jammen klarte vi ikke også å få med oss et museum og litt mat i Little Italy før vi kapitulerte på hostelet. Resten av oppholdet i New York var preget av museum, sights og shopping. Samt et lidelsesfullt møte med Broadway i form av en halvt engelsk, halvt spansk utgave av West Side Story. Vi hadde etter en time begge et sterkt ønske om at hovedpersonene skulle ta pistolen fatt for å få slutt på både sine egne og våre lidelser. Atskillig bedre opplevelse var det da vi en tilfeldighet dumpet innom en gudstjeneste i Brooklyn hvor vi defintivt representerte minoriteten og halleluja stemningen var høy. Gospel på høyt nivå gav oss en fantastisk start på vår siste dag i NY.

Vi var begge skjønt enige om at reisens siste stopp var preget av nettopp det faktum at det var siste stopp. Humøret og eventyrlysten var noe redusert, og vår tålmodighet med hverandre ble også satt på prøve (noe vi sosionomene kom frem til at måtte være en forsvarsmekanisme som ble satt i verk slik at det ikke skulle bli fullt så hardt å skilles). Reisens siste flyetappe ble unnagjort uten store problemer, og British airways fikk noen stjerner i margen takket være en hyggelig mann som syntes vi skulle få en fireseter på flyet for oss selv. Gardermoen og norsk jord var ikke voldsomt etterlengtet, og tok i mot oss noe før vi egentlig skulle ønske. At vi har vært vekke i fire måneder synes utrolig rart, og jeg kunne gjort det igjen i morgen (hadde det ikke vært for den noe reduserte mengden nuller på saldoen). Velger å ikke avlsutte bloggen helt, da våre dedikerte lesere kan glede seg til nok et innlegg med litt oppsummering av turens beste ups and downs.

Ikke for dem med med noe anstrengt forhold til menneskemengder

                                        Klassisk

                                  Et annet syn på byn

                                          NYPD

                                     En rød kube med hull i

                          Max Brenner, sjokolade på sjokolade

                                      Oss

                       Ikke noe å si på tapeten

                                              Aircon

Go team Tards!!

Tiden flyr fort, og vi står allerede ovenfor det andre og siste felles blogginnlegget for "Ut på tur" og "Ferda-Folket" fra The Promised Land. Oppholdets røde tråd har vært vår streben for å oppnå status som et høyytelsesteam. Unge Olstad, selvutnevnt spesialist på området, hevder hardnakket at gruppen har modnet - og nylig konvergert til et team. Ekspertisen hevder videre utvikling er begrenset av store individuelle og kjønnsrelaterte divergerte attributter og interessekonflikter. Imidlertid kan det nyfødte teamet bygge videre på dets sterke sider - eksemplifisert ved konflikthåndtering, temperaturkontroll runder og triviell sosial interaksjon - i et forsøk på en fremtidig avsluttende utviklingsprogresjon.

Grafen nedenfor illustrerer gruppens utvikling sammenlignet med en normalutvikling...

Som nevnt i forrige innlegg hadde vi tidlig en demokratisk avgjørelse om hva oppholdet skulle bringe av utfoldelser. Vi kan med glede vise til at den omtalte ønskelisten er oppfylt som følger:

Grand Canyon: storslagent, og skremmende for noen - check
Las Vegas: Sykt, sykt, sykt phett - check
LA: Skuffende, men obligatorisk - check
Six flags: Sitrende/svimlende - check
San Francisco: Spennende, annerledes, frisinnet - check
Sequoia National Park: Kaldt og massivt - check

Med separasjonsangsten trykkende under overflaten prøver vi nå å nyte våre siste timer sammen på vårt fete hotellrom som takket være Patriks pruting ble gitt oss til en latterlig billig penge. I morgen skilles våre veier, da teamets sjåfør vender tilbake til moderlandet, og resten igjen går inn i sine symbioser for deretter å innta New York. Da vi ikke ser ord som tilstrekkelig til å gi leserne et innblikk i teamets prosess velger vi å gi en siste oppsummering i form av tilfeldig utvalgte bilder.

                                                    Las Vegas

Trenger ikke se resten        VEGAS BABY (mangler              Speaks for itself 

av verden naar vi kan         et godt bilde av pokerbordet    

oppleve den i Vegas

                                                      Los Angeles

Far far away                                   Venice Beach

                                  Skater....

Klesvask american style

On the road

Hvem kom best ut                                 Fields of gold    

av klesbytte?

                

                           Ihop - amerikas beste pannekaker?

                                           The american dream?



                                                     San Fransisco

Golden gate                                               Tards paa tur....                      

                                         Bye, bye California

Riding in to the sunset on a moderen horse

I siste blogginnlegg luftet Marte og Karen sin bekymring for hygieniske forhold da de nå skulle menge seg med mennesker som insisterer på å dusje hver dag. Denne bekymringen viste seg unødvendig da visse medlemmer av vår nye gruppe ser det som normalt å dele de fleste kroppslukter, samt detaljert informasjon om dette og andre kroppsrelaterte tema. Apropos gruppe er dette et bevisst valgt begrep ettersom vi fremdeles anser oss som individer sammensatt i en gruppe, mer enn et team. Dette er selvfølgelig noe vi har som mål å endre på i løpet av de neste to ukene, med følgende prosess:

Kontinuerlig utviklingspotensial for en sammensetning av enkeltindivider som bedriver samkvem og tilstreber ferdighetsutnyttelse for felles optimum:


enkeltindivider til gjeng til  gruppe til  team til høyytelsesteam

Som et ledd i denne prosessen har vi valgt å forme et felles blogginnlegg for både ”ferdafolk” og ”ut på tur”. For å inkludere våre faste lesere skal vi gi en liten intro til vår nye gruppesammensetning.

Patrik: Trudes kjæreste, vittigper, demokraten og gruppens automatiske overhode.

Trude: Patriks kjæreste, Marte og Karens studievenninne, gruppens lim og sosionom(jfr. Sit.rap.).

Dominic: Trude og Patriks bestevenn, sjåfør, gruppens megler (”nå konger vi oss”) og søppelspann med konkurranse av Karen.

Karen: Martes reisefølge, Trudes studievenninne, gruppens fjortis, kartentusiast og morroklump.

Marte: Karens reisefølge, Trudes studievenninne, latteren, gruppens optimist og fotograf, samt stor fan av høyt lakserende leskeinntak. 

Med disse avklaringer unnagjort kan vi nå dele våre nyervervede felles opplevelser. USA reisen fikk den ultimale start da vi ble plukket opp av en særs skjeggete cowboy, som til noens glede og andres skuffelse kvittet seg med overflødig hårvekst før vi forlot San Diego. For den som ikke har besøkt the Big country kan vi fortelle at det ikke skuffer i den forstand at alt er grandiøst pompøst. Noe som også var tilfelle for vår første sight Grand Canyon. Breathtaking er definitivt et passende adjektiv, både for dem som klatret helt ut på stupene og dem som betraktet det hele på trygg avstand og med klump i magen til alle var trygt inne i bilen. I følge Patrik gjorde vi Canyon noe urett da vi valgte å fortsette turen etter bare noen timer i reservatet, men denne sorgen gikk raskt over da det gav oss muligheten til å ankomme THE strip by night.

VEGAS BABY! Undertegnede finner det fascinerende å se hvordan gruppens mannlige medlemmer tok gleden til nye høyder da VEGAS nærmet seg. VEGAS BABY! Gruppens forventninger til VEGAS var delt i henhold til kjønn og kan oppsummeres som følger: F: SSS (Sol, Shopping og Show) M: AGP (Alkohol, Gambling og Porno). Den kvinnelige delen av reisefølge fikk oppfylt sine ønsker til det fulle, mens mannfolka så seg fornøyd med en endring til GGG. Det skal nevnes at gamling-skillsa til gutta var imponerende da de sopet inn 510 dollars på en pokerturnering, noe den kvinnelige delen har lyttet tålmodig til under de ivrige rekonstruksjonene av turneringen. Las VEGAS-oppholdet ble ikke mindre vellykket at vi bodde på dette hotellet og fikk med oss tidenes Cirque du solei show på det berømte Treasure Island-hotellet.

Ettersom det å sette sammen 5 ulike personer i en gruppe kan skape visse utfordringer ser jeg det som viktig å gi noe mer innføring i gruppens dynamikk. Det hele startet demokratisk ved at vi alle fremmet et ønske for turen. Dette kan oppsummeres som følger: Grand Canyon, Las Vegas, Six Flags, Redwood Forest og LA. Denne delen gikk smertefritt, og demokratiet fungerte utmerket. Det bygde seg derimot opp en noe bitter stemning i bilen da 3 av gruppens medlemmer tilsynelatende la sin elsk på fremsetet, og shotgun skapte hissige diskusjoner. Dette problemet klarte vi imidlertid å vri om til en utfordring som demokratisk nok ble løst ved rullering. Turens første utfordring har dermed brakt oss et skritt nærmere målet om å danne et høyytelsesteam. I morgen fortsetter vi teambuilding med fysiske utfordringer i six flags og vi kan dermed stryke dette av listen sammen med Grand Canyon, VEGAS og LA. Oppdatering angående gruppens utfordringer og utvikling følger.

From down under to far far away

Er det noe vi ikke kan skryte på oss på denne turen så er det god hygiene. Dette innser vi nå når vi har møtt våre reisekamerater for de neste to ukene, som vistnok dusjer og skifter truse hver dag. Dette er blitt et noe ukjent fenomen for oss som har tilbrakt 10 dager på de australske landveier, der fasilitetene begrenset seg til offentlige toaletter og stranddusjer. Men hvem trenger vel å dusje mer enn en dag i uken? Vi prøver nå å heve standarden et hakk eller to for at våre roadtrip friends ikke skal sette oss av i veikanten et sted mellom San Diego og Las Vegas.

Men tilbake til Down Under så kan seglturen oppsummeres som en suksess, hvorpå jeg har fått motbevisst mine teorier om at segling er kjedelig. Det endeløse azurblå havet, en småkjølig vind og den varme solen som får boltre seg fritt gjennom australias hullete ozonlag gjorde turen til et eventyr. Da godt akkompagnert av et par vittige og velkledde svensker (og ja, de er like motebevisste og fancy etter to dager på sjøen..for ikke snakke om nøttebrune). Den eneste nedturen var at sanden var oppvirvlet i vannet slik at det som skal være et av verdens beste snorklemuligheter ble en heller kjedelig opplevelse. Men et fantastisk crew og en hærlig gjeng gjorde at disse sorgene fort forsvant.

Det var med et tungt hjerte vi etter to dager satte landbein (er dette er utrykk?) i Airlie Beach, og om mulig enda skitnere og illeluktende satte kursen for Surfers Paradise og Solveigs nødvendige dusjfasiliteter. Etter halvannen dag på veien, og en overnatting i veikanten åpenbarte skyskraperne seg for oss, og vi fikk skrubbet av oss den værste dritten før vi stjal med oss Solveig og stilte GPS`en (dvs Karen) inn på Byron Bay.

Nettene i bilen har hatt en tendens til å bli noe kortere enn ønsket når vi ved morgengry bråvåkner av en voldsom banking på ruten, og en stemme som opplyser om at det vil bli gitt en klekkelig bot dersom vi ikke fjerner oss i innen sekunder. Vi har fremdeles ikke skjønt i hvilke områder det faktisk er lovlig å campe i bilen, ettersom Australia praktisk nok har ulike lover og regler for hver region. Men som de pliktoppfyllende mennesker vi er har vi kastet oss i fremsetet og manøvrerte oss mot stranden hvor vi nøt synet soloppgang og surfere. Etter surfing, sol og sightseeing humpet vi videre mot Nimbin...en liten by som henger igjen på hippiestadiet. På veien fikk vi med oss et noe alternativt marked, hvor jeg for første gang blendet inn i mengden med mine noe alternative (klovne) klær (Karens beskrivelse). Vår siste natt ble tilbrakt i Brisbane`s dodgy strøk hvor vi har full kontroll på offentlige toaletter, og i de tidlige morgentimer 10 mai satte vi kursen mot flyplassen. Ca 20 timer seinere, men fremdeles en halv time før vi reiste fra Australia, var vi fremme i San Diego. Hvor kult er ikke det??

Nå nyter vi late dager hos Karens onkel og resten av familien, hvor vi blant annet har fått ta del "prom" forberedelser for husholdets 15 åring. Det er fasinerende å plutselig være midt i en amerikansk serie...and we like it! Vi merker det godt i magen at reisen snart nærmer seg slutten....men det store lyspunktet er jo at vi får tilbringe de siste 3 ukene sammen med Dominic, Trude og Patrik :) Morgendagen skal tilbringes i vår familiebilen som forhåpentligvis leder oss uten stor problemer all the way to Grand Canyon.

I hundre!

... langs oestkysten av Australia. Vi har blitt ekte Aussi-fans, og cruiser rundt i vaar leide Wicked Camper (google it!), med vind i haaret og sprengte hoeytalere. Nettene blir tilbrakt der det passer seg best, til naa i en sidegate midt i Brisbanes argaste utelivsomraade (Fortitude Valley), en rolig boligstroekgate i strandbyen Caloundra og en rasteplass langs motorveien. Vi er i skrivende stund i Airlie Beach, og skal i morgen ut paa seiltur rundt Whitsunday Island. Dessverre var vi for sent ute til aa faa soveplasser paa baaten, og skal i stede bli litt bedre kjent med Australias rike krypdyrliv med telt paa stranden. Dette er vi saann passe happy for, saerlig etter uttalelser fra lokale som: "Seen many snakes here this weekend?", "It's really the spiders that's the worst", "When (!) you see a snake, just let it pass you..." og "We alway make a lot of noise before we go in to the (public) toilets, so the snakes would hide away".

Apropo lokalbefolkning - her i Australia er man tydelig lojale mot sitt foedested, og paa tross av tusenvis av mil aa bevege seg paa, blir man der man er. For eksempel spurte vi en fra (mest sannsynlig) verdens minste landsby om et lite sted bare 60 km nordover. Svar: Can't really tell you, haven't been up north for 20 years. Og paa "bensinstasjonen" (en pumpe, med hengelaas...) i dag tidlig spurte vi om bensinprisen her var hoyere enn andre steder, da var svaret: "Don't know, I'm rarely any other places than here...".

Men vi har i det minst faatt fartet rundt litt. Vi startet vaar Aussi-ekspedisjon i Sydney, med ballett paa Operaen, svoemming i det Olympiske anlegget (for Karens del ihvertfall), museeum, contemporary art, rugbykamp paa pub, vandring i botanisk hage (merke deg det, hobbygartneren!), Bondi Beach, fergetur og salat paa salat paa Circular Quay. Turen videre gikk til Surfers Paradise hvor vi besoekte vakre Solveig, som i likhet med flere hundre andre norske studenter, har vett nok til aa benytte studietiden sin til aa bo 20 meter fra stranden og aa gaa i "toungs" aaret rundt! Vi noet livet i Surfers med jogging, sol, strand, god mat og nestendrukninger med bodyboard. Og vakre Solveig da, selvfoelgelig!

For noen dager siden hentet vi vaar kjaere bil i Brisbane, og har siden brummet rundt paa "the right side of the road..." (ooh, tok dere den eller, dyp!). Etter seiltur inkludert snorkling, vender vi snuten soerover igjen, kaprer med oss Solveig og reiser (forhaapentligvis) til Byron Bay. Vi digger livet her Down Under, temperaturen, folka, naturen, kulturen, dialekten ikke minst. Og vi burde strengt tatt faatt proevd oss paa surfing, for aa virkelig teste ut landets "fasiliteter", men har til naa begrenset oss til coachsurfing (og nestendrukningene med bodyboard da...).


Og ja, vi har sett kangaroo!

En helt ordinær beach i Australia (Bondi Beach), nice!

THE Operahouse

Og vi slapper helt av, hele tiden, jada...

Får ikke bedre bil enn dette....

Klassisk

Sensur!

SENSUR! Saa er det sagt. Vi foler det til en viss grad rettferdiggjor vaar manglende bloggoppdatering..?
Graatt, sterilt, overdimensjonert, dyrt og KALDT var det forste som slo mot oss naar vi ankom Beijings gater. Vi (ivertfall meg) drog stadig sammeligning med Russland de forste dagene (dvs slik undertegnede har en oppfatning av at Russland ser ut). Mitt mote med Beijing kan ogsaa vaere en smule preget av at jeg paa ingen maate var klar for aa forlate sorostasia (noe som jeg klaraer aa nevne i tide og utide...har forstaaelse for at Karen kanskje er en smule lei av aa hore det etterhvert:). Men til tross for at jeg klynger meg til minnet om den fantastiske tiden i sorostasia, saa skal det sies at jeg ikke var lei meg naar vi forlot Bangkoks stekende 38 grader. Vi var begge litt smaalei av at svetten rant bare man loftet gaffelen fra bordet,og flyktet inn i en hver cafe som kunne synes aa ha aircon. Aa soke tilflukt paa diverse cafeer var forsaavidt noe vi fortsatte med, men naa faar aa faa i oss varmen. For onske om noe kaldere klima gikk definitivt i oppfyllelse, og overgangen var stor naar vi i 8 grader hutrende leitet oss frem til turens saa langt dyreste overnatting (til sammenligning kostet vaar forste natt i Beijing oss mer enn 3 uker med overnatting i India). Paa dette tidspunktet stilte vi oss begge sporsmaal om det egentlig var saa lurt aa sende hjem alle de varme klaerne vaare med posten...

                                           Tvillingene tester ut en av Beijings hovedatraksjoner (offentlige toaletter)

Vaar forste dag i Beijing startet med at Karen sprang rundt paa naermeste kjopesenter i flip flops paa desperat utkikk etter sneakers som kunne erstatte hennes alt annet enn velduftende joggesko (som naa heldigvis ligger paa en av Beijings godt skjulte soppeldynger...og ja Karen, jeg skal snart slutte aa mase om joggeskoene:). Dette viste seg imidlertid aa vaere vanskeligere enn som saa, og hun maatte sprade rundt i byens gater med knallhvite sokker og sandaler. Var et lekkert syn I can tell you! Heldigvis var det en latvisk mannlig modell som forbarmet seg over oss, og tok oss med paa et av byens markeder hvor en med mye taalmodighet, og en samtale som beskrevet under, kunne gaa hjem med et par billige falske sko i handleposen:



Karen: So how much for this?

Selger: (med hviskende stemme) For other people I sell for 1200, but since your are so nice I sell for 900. (100 CNY = 87 NOK)

Karen: 900?? No, no...that's too much!

Selger: No, not so much....ok, ok...I'll give you a discount. Only this time I sell for 850.

Karen: Ha ha. ARE YOU KIDDING ME??...no that is way too much.

Selger: No, no...ok...so whats your best price?

Karen: I was thinking more like 50.

Selger: (mye veiving med armene, og himling med oynene) 50?? Are you joking with me? YOU ARE KILLING ME!! That is my cost price! Ok...so I can give you for 400!

Karen: No, no...thats the same price as in Norway!

Selger: Really? Ok, now be serious. Give me your last price. Serious price..no more joking.

Karen: I can give you 55.

Selger: That is not a serious price...(pakker ned skoene)

Karen: Ok, then I'll go somewhere else...(begynner aa gaa)

Selger: HEY, Come back here and be serious! Ok...so 150. (begynner aa pakke ned sko i pose)

Karen: No way...My absolute maximum is 70. (gaar litt videre)

Selger: ok, ok...100

Karen: 70

Selger: 85

Karen: 75

Selger: 80

Karen: 75

Selger: (pottesur tar i mot pengene, og slenger skoene etter oss)

Og da har vi gjort et godt kjop (tror vi)...men har vel skjont at de faktisk ikke er sure, men har mer eller mindre et show. Fasinerende greier, men meget slitsomt i lengden. Men vi fikk vertfall kjopt oss hver sin dunjakke, og overlevde dermed sightseeing i Beijings kalde gater. Selvdet skal sies at vi stott og stadig sokte varme paa en av byens mange Starbucks: 


Kulturelt sett har dette vaert det mest utfordrende landet saa langt. Det som irriterte oss mest er godt oppsummert i begynnelsen av denne videoen.

http://www.youtube.com/watch?v=fKYhghV2l2s&feature=related

Og da er ikke engang de lekre harkende hostelydende tatt med i betraktringen. Og naar det gjelder køkultur ble vi ganske saa imun etter noen dager. Det kostet oss ikke mye aa bruke vaare lange skandinaviske lemmer for det de var verdt, og kjempe oss vei til de faa setene som var paa subwayen. Stygge blikk ignorerte vi lett. Vi utviklet etterhvert en egen teknikk hvor Karen sperret veien, mens jeg smatt meg inn paa det ledige setet. Og saa mye tid som vi tilbrakte paa subwayen saa ble dette en dagligdags aktivitet. Grunnen til at subwayen ble mye brukt har sammenheng med byens overdimensjonerte storrelse. Alt var gigantisk...highrise all over the place, kvartaler som synes aa vaere endelost lange og veier i samme dimensjon som tyske motorveier. Vi hadde forventninger om at Beijing skulle se omtrent slik ut:

Denne forventningen tok ikke i betraktning at kinesere er svaert glad i rive, for saa aa bygge opp igjen en finere replikasjon, eventuelt noe nytt og fancy. Dette har resultert i at Beijing rett og slett er en av de mest fancy byene jeg har vaert i, med shoppingmalls og merkeklaer paa hvert eneste hjorne.

Vi stilte oss sporsmaal om hvem som faktisk handler paa disse butikkene ettersom det er dyrere enn noe av det vi kunne finne paa aa kjope i Norge. En av dem vi ble kjent med jobber som manager paa diverse kjopesentre, og kunne opplyse oss om at Beijing huser mange velstaande kinesere som gjerne bruker penger for aa vise sin rikdom. Saa vaare fordommer eller antakelser om Kina ble slaatt i hjel en etter en ettersom dagene gikk. Vi maa forsaavidt ogsaa informere om at kinesere (vi kan da bare uttale oss om dem i Beijing) slett ikke er saa smaa som ryktet tilsier. Det var faktisk stott og stadig at Karen kunne se dem rett i oynene uten aa senke hodet en milimeter. Men dette resulterte ikke i at folk sluttet aa glo paa oss. Tvert i mot har vi vel ikke vaert noen plass der de har glodd, ledd og pratet om oss mer aapenlyst enn i Beijing. Dette kan ha sammenheng med at det var svaert mange kinesiske turister i Beijing, som tilsynelatende ikke er vant med hoye, bleike jenter.

Vaare 10 dager med kulturelle utfordringer gikk utrolig fort, blant annet i godt selskap av Dennis og en gjeng som vi motte i kirken. Flotte folk. Vi har ogsaa hatt gjensidig utveksling oss i mellom der Karen prover aa utvikle min folkebadsvomming, mens Karen til de grader har motbevist sin paastaatte manglende danseferdigheter. She knows how to shake that salsabody!

Hallelujastemning pa MC'ern                           SvømmeKaren

I de timer vi ikke har vaert paa Starbucks, McDonalds  eller sloss paa subwayen saa har vi ogsaa faatt tid til aa gaa paa muren (i stiv kuling og sno!), sett den forbudte by, brukt vaare nyervervede køferdigheter i en times kø for aa se en død Mao, spist litt god og mye ikke fullt saa god kinesisk mat (vill gjetting paa bakgrunn av bildene i menyen, se bilde), vandret rundt          hutongene og sist men ikke minst sett den Olympiske arena (hvor vi til Karens STORE skuffelse verken fikk svomme eller komme inn i annlegget). Oppholdet har vaert veldig spennende og bra, men jeg kan ikke si at jeg ikke savner varme og flip flops (denne reisen har virkelig understreket hvor mye jeg misliker aa gaa med sko),og Sydneys varme sol er definitivt ikke feil....to be continued....


                                      Beijing uten dunjakke

                                            Sjekk den stramme holdningen

                                                       Shopping

                                                           Muren