Er det noe vi ikke kan skryte på oss på denne turen så er det god hygiene. Dette innser vi nå når vi har møtt våre reisekamerater for de neste to ukene, som vistnok dusjer og skifter truse hver dag. Dette er blitt et noe ukjent fenomen for oss som har tilbrakt 10 dager på de australske landveier, der fasilitetene begrenset seg til offentlige toaletter og stranddusjer. Men hvem trenger vel å dusje mer enn en dag i uken? Vi prøver nå å heve standarden et hakk eller to for at våre roadtrip friends ikke skal sette oss av i veikanten et sted mellom San Diego og Las Vegas.
Men tilbake til Down Under så kan seglturen oppsummeres som en suksess, hvorpå jeg har fått motbevisst mine teorier om at segling er kjedelig. Det endeløse azurblå havet, en småkjølig vind og den varme solen som får boltre seg fritt gjennom australias hullete ozonlag gjorde turen til et eventyr. Da godt akkompagnert av et par vittige og velkledde svensker (og ja, de er like motebevisste og fancy etter to dager på sjøen..for ikke snakke om nøttebrune). Den eneste nedturen var at sanden var oppvirvlet i vannet slik at det som skal være et av verdens beste snorklemuligheter ble en heller kjedelig opplevelse. Men et fantastisk crew og en hærlig gjeng gjorde at disse sorgene fort forsvant. 
Det var med et tungt hjerte vi etter to dager satte landbein (er dette er utrykk?) i Airlie Beach, og om mulig enda skitnere og illeluktende satte kursen for Surfers Paradise og Solveigs nødvendige dusjfasiliteter. Etter halvannen dag på veien, og en overnatting i veikanten åpenbarte skyskraperne seg for oss, og vi fikk skrubbet av oss den værste dritten før vi stjal med oss Solveig og stilte GPS`en (dvs Karen) inn på Byron Bay.
Nettene i bilen har hatt en tendens til å bli noe kortere enn ønsket når vi ved morgengry bråvåkner av en voldsom banking på ruten, og en stemme som opplyser om at det vil bli gitt en klekkelig bot dersom vi ikke fjerner oss i innen sekunder. Vi har fremdeles ikke skjønt i hvilke områder det faktisk er lovlig å campe i bilen, ettersom Australia praktisk nok har ulike lover og regler for hver region. Men som de pliktoppfyllende mennesker vi er har vi kastet oss i fremsetet og manøvrerte oss mot stranden hvor vi nøt synet soloppgang og surfere. Etter surfing, sol og sightseeing humpet vi videre mot Nimbin...en liten by som henger igjen på hippiestadiet. På veien fikk vi med oss et noe alternativt marked, hvor jeg for første gang blendet inn i mengden med mine noe alternative (klovne) klær (Karens beskrivelse). Vår siste natt ble tilbrakt i Brisbane`s dodgy strøk hvor vi har full kontroll på offentlige toaletter, og i de tidlige morgentimer 10 mai satte vi kursen mot flyplassen. Ca 20 timer seinere, men fremdeles en halv time før vi reiste fra Australia, var vi fremme i San Diego. Hvor kult er ikke det??
Nå nyter vi late dager hos Karens onkel og resten av familien, hvor vi blant annet har fått ta del "prom" forberedelser for husholdets 15 åring. Det er fasinerende å plutselig være midt i en amerikansk serie...and we like it! Vi merker det godt i magen at reisen snart nærmer seg slutten....men det store lyspunktet er jo at vi får tilbringe de siste 3 ukene sammen med Dominic, Trude og Patrik :) Morgendagen skal tilbringes i vår familiebilen som forhåpentligvis leder oss uten stor problemer all the way to Grand Canyon.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar