Ut på tur i den store verda: The end is near

Etter nærmere to uker i moderlandet, og tilbake i våre vante jobber og rutiner, er det skremmende hvor fort turen er blitt et minne. Nesten så vi reagerer litt når folk sier velkommen hjem. Denne evnen til å skli tilbake til dagliglivet er veldig grei, samtidig som vi begge er redd for å bare legge reisen bak oss sånn uten videre. Og ikke minst er det noe urettferdig mot (det jeg i et lite gjennomtenkt øyeblikk klarte å omtale som) USA`s hovedstad (noe Karen har tenkt å bruke mot meg i all fremtid).

Det var noe duknakket og deppa vi bordet US airways i San Fransisco etter to fantastiske uker sammen med team Tards. US airways sparsommelige service, samt mellomlanding i Philadelphia, forsinkelser, ombooking og så godt som ingen søvn gjorde ikke oss reisende til et lystig par. Men frem kom vi, og gleden steg noen hakk når vi ankom ærværdige Grand Central. Faktisk var det en periode jeg hoppet rundt på gaten og ropte New York i gledesrus over faktisk å være i denne byen vi alle har et forhold til. Dette øyeblikket av overskudd og glede ble imidlertid slått fort i hjel av varme, Karens tunge bag med ødelagte hjul og mangel på hostel. Men etter litt svette, en halvtime internett og en taxitur i "Sex & the city" stil befant vi oss innlosjert på Pink hostel på Manhattan. Det viste seg imidlertid at vi nok en gang hadde klart å legge vårt besøk til et populært turistmål på samme tid som resten av landet, da den kommende helgen var labourweekend...som tilsier at samtlige hostel og hotel var fullbooket og overpriset. Som de globetrotterne vi har utviklet oss til å bli tok vi dette med knusende ro, og nesten forventet at det skulle ordne seg etter hvert. En natt av gangen. Dette viste seg noe optimistisk da va siste dag stod uten bolig, og beskjed om at INGENTING er ledig. Takket være nettets tekniske finurligheter åpnet det seg utrolig nok to senger i et for oss ukjent område av byen. At dette resulterte i en noe lang tbanetur, til et noe ghettofisert strøk annså vi kun som et pluss!

Etter en søvnløs natt på flyet var en deilig varm sommerdag i Central Park slett ikke å forakte. Og jammen klarte vi ikke også å få med oss et museum og litt mat i Little Italy før vi kapitulerte på hostelet. Resten av oppholdet i New York var preget av museum, sights og shopping. Samt et lidelsesfullt møte med Broadway i form av en halvt engelsk, halvt spansk utgave av West Side Story. Vi hadde etter en time begge et sterkt ønske om at hovedpersonene skulle ta pistolen fatt for å få slutt på både sine egne og våre lidelser. Atskillig bedre opplevelse var det da vi en tilfeldighet dumpet innom en gudstjeneste i Brooklyn hvor vi defintivt representerte minoriteten og halleluja stemningen var høy. Gospel på høyt nivå gav oss en fantastisk start på vår siste dag i NY.

Vi var begge skjønt enige om at reisens siste stopp var preget av nettopp det faktum at det var siste stopp. Humøret og eventyrlysten var noe redusert, og vår tålmodighet med hverandre ble også satt på prøve (noe vi sosionomene kom frem til at måtte være en forsvarsmekanisme som ble satt i verk slik at det ikke skulle bli fullt så hardt å skilles). Reisens siste flyetappe ble unnagjort uten store problemer, og British airways fikk noen stjerner i margen takket være en hyggelig mann som syntes vi skulle få en fireseter på flyet for oss selv. Gardermoen og norsk jord var ikke voldsomt etterlengtet, og tok i mot oss noe før vi egentlig skulle ønske. At vi har vært vekke i fire måneder synes utrolig rart, og jeg kunne gjort det igjen i morgen (hadde det ikke vært for den noe reduserte mengden nuller på saldoen). Velger å ikke avlsutte bloggen helt, da våre dedikerte lesere kan glede seg til nok et innlegg med litt oppsummering av turens beste ups and downs.