Superoppdatering

Etter en lang og pinefull ventetid kommer endelig oppdateringen alle har ventet på. Vi kan jo prøve å skylde åa at vi er blitt nektet tilgang til blogg og facebook i Vietnam, men det er vel heller latskap som er grunnlaget for manglende livstegn fra Asiafarerne. Det smeller jo for så vidt også tilbake på oss, ettersom våre opplevelser de siste ukene vanskelig kan oppsummeres i ett blogginnlegg. But i`ll giv e it a go.

Etter en avslappende ”charterferie” i Thailand var vi svært klare for å komme oss inn i backpackermodus igjen, og satte kursen mot Kambodsja sammen med Maren og Brigt. Veldig hyggelig med reisefølge! Det ventet oss to svært varme, dyre med minnerike og inntrykksfulle dager i Angkor Wat. Inngangsprisen var latterlig høy, men vi håper at dette kan være med på å bevare denne gigantiske vakre sammensetningen av mangfoldige templer. Det er virkelig stormannsgalskap på sitt beste. Vi lar bildene tale for seg:

                                                                 Nature vs. human

                                                       Angkor Wat i solnedgang 

Andre dagen i Kambodsja fikk vi ved en feiltagelse en rusletur rundt i et boligområde langt utenfor byen. Her var det en lokalkjent som tok på seg ansvaret for å vise oss rundt i nærområdet, hvor vi gjettet oss frem til hva han skulle formidle ettersom mannen var stum og ingen kunne engelsk. Spesiell og artig opplevelse. Her sitter vi inne i huset til hans far og prover å formidle hvor vi kommer fra:

Etter to effektive dager i Kambodsja bestemte vi oss for å splitte opp, og turtelduene (dvs. karen og marte) satte kursen for Saigon i Vietnam. Vi har etter hvert blitt erfarne nattreisende, noe det på ingen måte har blitt mindre av i løpet av de siste ukene. Vi måtte imidlertid le høyt da vi kom inn på det som skulle være en sleeperbus fra Kambodsja til Vietnam. Det var absolutt alt annet en komfortable liggeseter, og vi så mørkt på de kommende 10 nattimer på buss. Dette loste seg heldigvis greit da Karen etter 15 minutter okkuperte midtgangen i bussen, og Marte fikk setene for seg selv. Etter en vakker soloppgang ved frokosten i Phnom Pen, akkompagnert av et nyforelsket par fra Kambodsja/Korea, ventet en smertefri grenseovergang til Vietnam.

Vi var vel ikke helt forberedt på hva som ventet oss i Vietnam, da våre kunnskaper om landet begrenset seg til trekanthatter og vietnamkrigen. Trekanthattene skuffet på ingen måte og møtte oss fra alle kanter til alle anledninger. Vi ble derimot svært overrasket når vi ankom en supermoderne by, som, bortsett fra innbyggernes ferske minner og noen museum, ikke bar merker fra krigen. Det er virkelig sterkt å være i et land med en så fersk krigshistorie og se hvordan mennesker overlever og går tilbake til hverdagen. I Hanoi havnet vi sammen med en vietnameser bosatt i amerika, og hans skjønne vietnamesiske kjæreste. Da vi lurte på når han flyttet til USA fortalte han at de flyttet for ca 20 år siden, og slang på nærmest som en bisetning at det var grunnet i at hans far satt fengslet i 10 år under vietnamkrigen. På samme tur ble vi også kjent med en tysker med vietnamesisk opprinnelise som kunne fortelle lignende historie. Vietnam og Kambodsja har virkelig en forferdelig historie, og besøket på War remnants museum i Ho Chi Min City gjorde et uslettelig inntrykk på oss begge. Det var med tårer i øynene vi virkelig fikk se krigens realiteter. Den nærheten vi opplever ved å møte mennesker som har vært en del av krigen og dens ettervirkninger, samt å møtte et lykkelig folk som på svært kort tid har klart å bygge opp et moderne samfunn er svært spesiell og nesten surrealistisk.

Vietnam er et langstrakt land, som vi optimistisk tenkte å dekke på relativt kort tid. Dette resulterer i mange netter som dette:

Men vi klager på ingen måte, for Vietnam har et genialt sovebusskonsept som Norge definitivt burde vurdere å kopiere. Vi får hver vår lille boks om vi disponerer for turen. Karen sliter vel hakket mer enn marte, da setene er tilpasset en gjennomsnittlig vietnameser på 150 cm. Men det er utrolig hva som går med litt godvilje og godt sovehjerte. Vi har dermed på under to uker klart å dekke hele kysten, med stopp i Ho Cho Min City

Nathrang (7 timer mens vi ventet på neste nattbuss)

Hoi An

Hue (5 timer)

Hanoi

og Halong Bay

I Hoi An som var en sjarmerende liten by full av turister oppdaget vi muligheten for sykling, noe som gav turen et nytt løft. Nå spinner vi rundt på landeveiene for egen maskin, og slipper å slepe de svette og varme kroppene rundt ti ulike sights for fot (direkte oversatt fra ”by foot”). Dette viser seg veldig nyttig da vi har besøkt svært mange sights etter hvert…wat meg her og wat meg der (Wat=tempel).



Et av turens høydepunkt har definitivt vært turen til Halong bay. Sammen med denne gjengen:

opplevde vi to dager på sjøen mellom vakre øyer, kajaktur til små grotter, tur til denne grotten:

samt at vi hadde en dag på Cat Ba island hvor vi blant annet leide sykler og utforsket øyen på egenhånd. Storveis! For ikke å snakke om alle de flotte menneskene vi fikk bli kjent med.



På onsdag forberedte vi oss på den mye omtalte bussturen til Laos. Lonely planet omtaler turen slik:

Flat tyres, breakdowns and unexpected detours are a feature of Laos bus travel; take plenty of provision and share them round. Ipods and inflatable neck coushions may turn out to be your best friend.

Denne omtalen, samt mange dårlige erfaringer fra andre reisende gjorde at vi hadde med oss mengder med mat, og var psykisk innstilt på vonde 22-30 timer på buss. Det var nesten så vi var litt skuffet når vi 22 timer etter avreise uthvilte og mette ankom Laos sin hovedstad. Ikke bare hadde turen vært smertefri, men vi hadde også møtt masse hyggelige mennesker med samme reiserute som oss selv. Vi har dermed supplert på vårt reisefølge med tre, og har nå selskap av to søte jenter fra Fredrikstad og en flicka fron Sverigen. Sammen har vi utforsket Vientiane, og sitter nå klare til å ta bussen til den turistinfiserte byen Vang Vien hvor tubing er byens trekkplaster.

Picturetime

                                          Grand palace...overveldende!

                                           Karen i sitt rette element

                                                 
                                              Idyll paa Ko Samet

                                                      Bikerbabe

                                                     I say no more...

                                          Vaart hjem paa Ko Chang og...:

     vaart husdyr Leopold som var fast innventar bak soppelbotten i en uke

                                  Og plutselig var vi i Kambodsja

                                      Kambodsjiansk sykkel og et tre

Jo flere vi er sammen....

Rett skal vaere rett, saa derfor maa jeg begynne med aa informere at det siste blogginnlegg er fort i pennen av min kjaere medreisende...og ikke meg selv slik underskriften anntyder.

Naar det er avklart skal jeg prove aa oppsummere vaare dager her pa Ko Chang som har vaert fantastiske, og svaert annerledes enn turen saa langt. Vi er naa et folge paa seks, som bestaar av Kirsti, Charlotte, Brikt (fra Norheimsund) og hans kjaere Maren. Kirsti har for en liten periode overtatt guiderollen, noe som blant annet har fort oss opp paa elefantryggen og paa scootertur paa ufremkommelige veier i jungelen. And we like it! For Marte som paa ingen maate er overbegeistret for dyr...og videre da ikke har overmaate stort behov for aa betale for aktiviteter som inkluderer naerkontakt med dette, var i sitt stille sinn skeptisk til en slik turistaktivitet som elefantridning antyder. Men guiden var ikke ikke naadig paa dette punktet, og plutselig satt vi paa elefantryggen. Og TAKK KIRSTI! Dette kommer defintivt paa toppen av minnerike opplevelser paa denne reisen. Jeg lar bildene tale for seg:

Men de mange scooterturene rundt paa oyen har definitivt ogsaa vaert en hoydare, og da spesielt naar vi paa vaar vei til Secret beach (funnet av Erling og Son) maatte snirkle oss opp stupbratte veier, og kjore gjennom torre elveleier. Helt fantastisk! Som turister flest hadde vi ogsaa en dag med snorkling, som var veldig kjekt og VELDIG varmt. Og varmen er det ingenting aa si paa...den er meget tilstede i godt selskap med hoy luftfuktighet. I skrivende oyeblikk sitter jeg paa hotellet i Kambodsja, klokken er 22.00...og svetten renner. MEN jeg klager ikke, bare paapeker fakta.

Vaare "hviledager" paa Ko Chang hvor vi har faatt vaere skikkelig charterturister har gitt oss paafyll for turen videre, og et minimum av farge (vertfall for Karen sitt vedkommende...jeg har som kjent fremdeles rodt haar og fregner, med de handikap det medforer). Vi har hatt deilige dager med kjekke aktiviteter, godt selskap og lite bekymringer. Men naa er det paa tide med litt backpackerstil igjen. Kirsti og Cahrlotte sitter i skrivende stund paa flyet tilbake til vinterNorge, mens Maren, Brikt, Karen og jeg har hatt en laaaang, varm og utfordrende tur fra Ko Chang og over grensen til Kambodsja og til Siem Riep. Reisen har bestaatt av mye venting, plutselige stopp grunnet eksempelvis dekkbytte, frustrasjon grunnet usikkerhet....og til slutt fire slitne men lykkelige nordmenn innlosjert paa et overraskende fint hotell i Siem Riep. De neste to dagene skal vi bruke paa aa utforske Angkor Wat, for saa aa sannsynligvis ta nattbussen til Saigon i Vietnam.

Same, same...

... but different? Om livet var godt aa leve i India, er livet definitivt godt aa leve i Thailand. Bangkok moette oss som rent og pent, smil her og smil der. Og i tillegg fikk vi reisefoelge av Charlotte og Kirsti! Vi har faatt sett templer og storslagne bygg, elve og kanalturer, spist middag paa steder forbehold mennesker med stor innsikt i thaimat, tatt skytrain (som ikke var like fancy som det hoeres ut som i foelge en skuffet Karen), kjoept vesker paa vesker, og vaert paa dukketeater med pling-plingmusikk. Og hvor ellers kan en moete paa en kvemming under fotmassasje eller feste med en fraening paa en "typisk" thaiuteplass, der vi fire var de eneste hvite av hunkjoenn - blant maaaange hvite menn... Aasheims sports og kulturreiser lever opp til forventningene!
Ferden videre har gaatt til Ko Samet ved hjelp av minibuss, ferge og sharetaxi. Tidspunktet for aa reise dit kunne tydeligvis vaert bedre, for alt av innlosjering var fullt. Visst nok en helligdag som gjorde at mange mennesker fra Bangkok ogsaa ville til oya. Everyday is a buddhaday! Hva gjoeres da? Vi tar inn her:

En snill hotelleier lar oss betale for aa sove i det som skal bli hans leilighet, trolig etter et par mnd med oppussing... Men etter en god natt soevn blant verktoey, fikk vi karret til oss en hytte paa stranden med en dobbelseng delt paa fire personer. Koselig og intimt for oss alle! Hovedingredienser paa oeya har vaert bading, soling, brent hud og et stusselig sandslott. I morgen gaar turen videre til Ko Chang, med planer om snorkling, elefanter og hengekoeye. Alright!

Kirsti og en koreansk munk som gav oss armbaand og lovnader om et langt og lykkelig liv.

Speaks for itself

Middag Thaistyle